Med en økning i produksjonsvolum, faller belastningen på faste kostnader per produksjonsenhet, og dette fører til en reduksjon i produksjonskostnadene. I praksis oppstår imidlertid en situasjon når en økning i produksjonen fører til motsatt effekt. Dette skyldes den marginale kostnadsfaktoren.
Bruksanvisning
Trinn 1
Spesifiser en økning eller reduksjon i produksjonsvolum, dvs. angi Q-endring - ∆ Q (delta Q). Bygg en digital serie (i tabellen), med forskjellige indikatorer for produksjonsvolum.
Steg 2
Bestem den totale kostnaden (TCi) for hver verdi av Q ved hjelp av formelen: TCi = Qi * VC + PC. Du må imidlertid forstå at før du beregner marginalkostnaden, må du beregne de variable (VC) og faste (PC) kostnadene.
Trinn 3
Bestem endringen i totale kostnader som et resultat av en økning eller reduksjon i produksjonen, dvs. bestemme endringen i TC - ∆ TC. For å gjøre dette, bruk formelen: ∆ TC = TC2-TC1, der:
TC1 = VC * Q1 + PC;
TC2 = VC * Q2 + PC;
Q1 er produksjonsvolumet før endringen, Q2 - produksjonsvolum etter endringen, VC - variable kostnader per produksjonsenhet, PC - faste kostnader for perioden som kreves for et gitt produksjonsvolum, ТС1 - totale kostnader før endring i produksjonsvolum, TS2 - totale kostnader etter endring i produksjonen.
Trinn 4
Del økningen i totale kostnader (∆ TC) med økningen i produksjonen (∆ Q) - du får marginalkostnaden for å produsere en ekstra enhet for produksjon.
Trinn 5
Plott en graf over endringer i marginalkostnader for forskjellige produksjonsvolumer - dette vil gi et visuelt bilde av den matematiske formelen, som tydelig vil demonstrere prosessen med å endre produksjonskostnadene. Vær oppmerksom på formen til MC-kurven på grafen din! Kurven over marginalkostnadene til MC viser tydelig at med alle andre faktorer uendret, med en økning i produksjonen, øker marginalkostnadene. Det følger av dette at det er umulig å uendelig øke produksjonsvolumene uten å endre noe i selve produksjonen. Dette fører til en urimelig økning i kostnader og en reduksjon i forventet fortjeneste.
